I går innså jeg at kjolen jag har bestilt til Vixen nok ikke ville rekke å komme i tide, og mens jeg trålte Tønsberg sine butikker etter nytt antrekk, gikk det for første gang opp for meg hvor usannsynlig det egentlig er at jeg imorgen sitter i finalen i Vixen blogawards. Hvor fjernt det egentlig er at jeg driver en blogg som er blant de mest leste i Norge, og kanskje det viktigste for meg – at jeg har blitt den personen jeg er i dag.
Venner sier godt jobba Dessi, familien min puster kanskje litt letta ut, jeg mistenker at mamma og pappa har en tåre i øyekroken, men det er nok bare meg selv som forstår omfanget og hvor uvirkelig dette egentlig er!
Jeg har delt litt på bloggen, men kommer nok aldri til å dele mye.
Mobbing setter dype spor, og jeg kjenner mange barn – som har blitt voksne, som fremdeles ikke klarer å se seg selv for den de er, men er fanget i en oppfatning skapt av en mobber.
Jeg var selv godt voksen før jeg klarte å ta et slags oppgjør med den Desiree jeg hadde latt andre forme meg til. Livet tvang meg rett og slett til å gjøre grep. Jeg sier det ofte til PT kunder:
-du kan leve livet ditt fra dag til dag og bare flyte med, eller du kan velge å ta styringen selv. Det er jo ditt liv.
Jeg husker ennå første gang jeg hørte denne sangen. Og vær gang jeg hører den er det fremdeles med en tåre i øyekroken, et smil og munnen og et dansende hjerte! Det er min sang!
Kanskje den kan bli litt din også <3